Jeg har lest Ola Erstads: Digital kompetanse i skolen. Han sier at det er et stykke igjen til vi kan betegne norske skoler som digitalt kompetente. Men at vi har erfaringer og eksempler på god praksis som kan vise veien mot en digitalt kompetent skole. Jeg vil gjerne ha konkrete eksempler på god praksis. Her er noen:
- Elevne må utfordres som aktive kunnskapsprodusenter og elevens erfaringsbakgrunn må trekkes inn i
læringsarbeidet. Dons tar opp det samme i sin artikkel, eleven Anette med lese- og skrivevansker som ikke "fiksa" skolen, men som arbeid med film fremstår som offensiv, interessert, selvstendig og arbeidssom. Ved å integrere noen av hennes hverdagserfaringer er uforløst kompetanse integrert i skolekonteksten, som Dons
skriver, med store følger for motivasjon og sjøltillit.
-Lærerne må ha en trygghet i bruk av digitale medier (Dons: mange lærer er preget av usikkerhet og angst
knyttet til IKT og literacy. Den tradisjonelle formidlerrollen kompliseres.
-Rammevilkårene og læringsmiljøet må være fleksibelt (her kommer bl.a.økonomiske bevilgninger og rom-
organisering inn).
Sammen vil disse faktorene være indikasjoner på i hvilken grad ulike skoler er digitalt kompetente (Erstad).
Jeg tenker at: på en vanlig norsk skole, der formidler-rollen fremdeles står sterkt, der det er ulik kompetanse i bruk av IKT hos lærere og rammevilkår som ikke alltid ligger til rette. Hvor er det lurt å begynne for å utvikle skolen til å bli mer digitalt kompetent? Erstad skriver at ett grep vil kunne være en mer systematisk sammenstilling av gode erfaringen fra lærere som har brukt IKT i sin undervisning, slik at lærere kan få en klarere formening om når og til hva teknologien kan brukes. Er å skape en slik arena for utveksling av praksiserfaringer et sted å begynne? Hva tenker dere om dette?
Det var mine foreløpige refleksjoner rundt Ola Erstads bok og Dons artikkel. Nå skal jeg lese videre....
Godt innlegg, Edith! Jeg tror Erstads ide om å bruke kollegaer (andre lærere) til å lære hverandre er et godt sted å begynne. Og det skjer ganske mye av dette i skolen, ofte det vi kaller uformelt (en entusiastisk lærer viser en annen noen enkle grep for å utnytte læringsplattformen bedre f.eks. - den andre ser straks verdien i dette og blir motivert)
SvarSlettDette kan og bør bli satt i system. Men da er det viktig at skolelederen legger til rette for at slikt kan skje, f.eks. i form av aksjonslæring (Tom Tiller) - og at det ikke blir en one-time-experience.
Enig med dere, Erstad og Dons: vi må få fram de gode eksemplene og dele dem med hverandre. Dette må skje på mange plan: team, faggruppe, avdeling, i kommunen, nasjonalt og internasjonalt. Det siste skjer ofte på konferanser. LIllestrøm i november, for eksempel!
SvarSlettEnig i det dere sier! Har i det siste tenkt på hva er det som gjør at en organisasjon utvikler seg på et område!? Her har arikkelen til Dons vært viktig for meg med begrepet literacy. Mangler vi det i forhold til den digitale utviklingen kan vi ikke forvente utvikling! Skal prøve å reflektere rundt dette senere!
SvarSlettSkolelederen må finne tid og rom hvor lærerene kan lære av hverandre. Opplæring av lærere til bruk av digitale verktøy tror jeg også er svært viktig. Skal de bruke det i undervisningen må de være trygge på bruken. Som ledere må vi huske at endring tar tid, det skjer ikke over natten.
SvarSlettDet er med digitale verktøy som med de fleste andre tema: Vi har som regel mye og høy kompetanse i kollegiet, det gjelder bare å få delt den, og ikke minst finne tid til det. Det gjelder å tørre å velge bort en del for å konsentrere seg om det som er vktigst til enhver tid.
SvarSlettPå skolen vår har vi i høst satt av fire (relativt korte) ettermiddager til frivillig kurs/erfaringsutveksling i bruk av smartboard. Jeg står for "Kursinga", men håper at utvekslinga av ideer lærerne imellom skal bli like fruktbar. Skal bli spennende og se hva vi får utav det.
Dette er veldig relevant for den videre utviklingen på alle våre større eller mindre skoler. Lærere som løfter hverandre videre, oppmuntrer og støtter er av avgjørende betydning, men ledelsen kan ikke støtte seg til og tro på at dette bringer hele kollegiet videre. Det å sette av tid er en viktig brikke i lederansvaret, men også det at skoleleder prioriterer dette i egne samtaler og møter med lærerne. Selv erkjenner jeg at jeg som leder må sette bruk av digitale hjelpemidler på dagsordenen mer jevnlig enn det jeg den senere tiden har gjort. Jeg må snakke mer om hva jeg forventer av lærerne og gjennom disse samtalene oppmuntre og støtte dem i videre utvikling.
SvarSlett