Hvordan kan lærerne utnytte elevenes kompetanse, når de ikke har den sjøl?

Kjell Atle stilte meg det spørsmålet i en kommentar. Det fikk meg til å tenke: kan de det?

Ja, hvis de har et sosiokulturelt perspektiv på læring.

Det sosiokulturelle synet på læring har et sterkt fokus på hvordan kulturelle verktøy(artefakt), samarbeidslæring og praksisfellesskap influerer på både kunnskap og læring. Begrepet situert læring er ofte brukt innenfor det sosiokulturelle perspektivet. Det blir assosiert med uformell læring utenfor skolen og den typen læring som ikke er basert på ei tradisjonell, encyklopedisk tenkning. Uformell læring er resultatet av naturlige muligheter for å lære, derfor er de interaksjonene som oppstår gjennom individets hverdagslige arbeid, en viktig kilde for den uformelle læringa. Krumsvik sier: "en har sett en "sosiokulturell revolusjon" de siste tiåra, kjennetegnet av et fokus mot bl.a. ut av skolen-læring, artefakt og uformell læring og læring gjennom sosial interaksjon".
Det sosiokulturelle perspektivet innebærer:
1. læring er ikke først og fremst ei overføring av kunnskap, men en produktiv prosess om det å skape
    mening
2. et fokus mot det sosiale i meningsskapingen
3. kunnskap blir skapt og påvirka av fellesskapet
En typisk læringsaktivitet vil være en aktivitet som er reell og realistisk, der både erfarne og uerfarne elever tar del, der det er legitimt å hjelpe hverandre for å konstruere den kunnskapen som er nødvendig for den aktuelle situasjonen. Krumsvik sier: det betyr at mestring ikke er en egenskap ved læremesteren, men ved læringsmiljøet i det praksisfellesskapet han eller hun er deltaker i.
Mead tar for seg 3 ulike læringskulturer: Den postfigurative (der barn lærer fra forfedrene sine), den konfigurative (barn og voksne lærer av sine likemenn) og den prefigurative (der voksne også lærer av barna).
I nettverkssamfunnet vil det prefigurative prege deler av skolens virksomhet: Nettgenerasjonens sin digitale selvsikkerhet gjør at de kan mer enn lærerne om teknologien, og tidvis opptrer som læremestrer for sine lærere. Roger Sâljø sitt begrep "kollektiv stillasbygging" dekker dette, stillasbygging er ei kollektiv virksomhet som kan gå flere veier (lærer-elev, elev.lærer, elev-elev).
 Læreren er i slike læringsmiljø aktiv med et klart læringsfokus, men får ei utvida rolle. Lar elevene få anledning til problemløsing og samkonstruksjon med læreren og der læreren er den som bør stimulere elevene til å bygge praksisfellesskap rundt sitt læringsarbeid. Vygotskij: "the role of the teacher reduces to directing and guiding the environment".
Men samtidig er det nødvendig at læreren utvikler en digital kompetanse som gjør de i stand til å veillede, være en slags "bibliotekar på Internett". Læreren må ha nødvendig pedagogisk, faglig,metodisk og digital kompetanse til å håndtere det nye pedagogiske terrenget.
Det var det jeg fant i Krumsvik om læreren sin rolle i et sosiokulturelt læringsperspektiv. Nå må jeg over til å reflektere over hvordan en som leder kan legge til rette for det....